top of page

Remote learning support

Public·39 members
Timur Muravyov
Timur Muravyov

GEB EIN FIKK PATCHED


Marianne Hoppe var datter av riddergodsbesitteren Gustav Hoppe og hans hustru Margarethe, geb. Küchenmeister[8], og vokste opp på Gut Felsenhagen, et gods i Ostprignitz (omtrent den senere Landkreis Prignitz, gemeinde Kümmernitztal). Hun gikk på skole fra 1924 til 1926 i Königin-Luise-Stift i Berlin og deretter på handelsskole i Weimar. Marianne Hoppe fikk skuespillerundervisning hos Lucie Höflich.




GEB EIN FIKK



De praktiske forberedelsene for bevegelse Birke ble iverksatt for 18. Armee Korps (A.K.) 6. september og 36. A.K. 11. september. Hele 20. (Geb.) Armee skulle være klar for å starte forflytningen til Lyngenlinjen på kort varsel og innen 15. september. Like etter, 19. september, fikk de tyske styrkene et ultimatum om å trekke seg ut av Finland omgående. Det OKW hadde forberedt siden november 1943 som mulig utfall var dermed et faktum.


Kriegsmarine fikk ansvaret for den viktige transport av forsyninger og utstyr med skip som del av tilbaketrekningen. Sjøveien var den desidert viktigste ferdselsåren i Nord-Norge. Dermed var det behov for en form for koordinering med hæren og sivil transportkapasitet. Kriegsmarine var opptatt av å få ansvar med myndighet som sikret gjennomføringsevne. Dette innebar mulighet å rekvirere nødvendig tonnasje fra Reichkommissariat Norwegen, Transportflotte Speer og norske skip. Blant annet var det behov å få transport over fjordstrekninger på riksvei 50. Dette var en logistisk svært krevende oppgave, som krevde forberedelser og utbedringer av infrastruktur på både utskipnings- og mottakssteder. Dette innebar utvidelser av fergesteder og havner, samt at marinen måtte ha fullmakt til å utstede instruksjoner til hæren, O.T. (Organisation Todt) og all skipsfart i området omfattet av tilbaketrekningen. En slik fullmakt var gitt marinen i et Führerbefehl av 12. juli 1944. Denne retningslinjen ble kommunisert 3. oktober, dagen før avgjørelsen om iverksettelse av tilbaketrekningen kom.


Ordren med beslutningen om å trekke 20. (Geb.) Armee ut av Finland og til Lyngenlinjen (Lyngenstellung) kom formelt fra Jodl i OKW/WFSt. den 4. oktober 1944, etter en konferanse med Hitler. Som del av operasjonen var Reichkommissariat Norwegen (RK) underrettet, og Kriegsmarine fikk beskjed om å koordinere med RK gjennomføringen av sjøtransport.


OKW i Berlin fikk nå oppgaven med å presisere hvordan sivilbefolkningen skulle evakueres, og 14. oktober ble det sendt et telegram til 20. Gebirgs Armee i Nord-Finland, Rikskommissariatet (RK) og generaloberst Nicolaus von Falkenhorst som militær øverstkommanderende i Norge (Wehrmachtbefehlshaber Norwegen). RK skulle bistås i repatriering av sivilbefolkningen, og OKW slo dermed fast at det skulle samarbeides for å gjennomføre en evakuering av sivile.


For evakuering (av sivile) skal det kun brukes mindre norske skip, som tidligere har gått i kysttrafikk og forsyningstjeneste. Det gjør at risiko er forholdsvis liten og det store skipsområdet for Nordlicht ikke skal brukes. Rikskommissaren er alene ansvarlig for gjennomføringen.


Denne meldingen har i mange fremstillinger vært hovedargumentet for at det var Terboven alene som fikk Hitler til å gi ordren. Men meldingen gikk ikke direkte til Hitler. Det er en detalj som har stor betydning.


Et moment som inngikk i Jodls vurdering var sivilbefolkningen, som måtte gis mulighet til å komme seg ut av et forventet krigsområde. I evakueringssonen befant det seg ca. 67 000 sivile, og det å gi dem en mulighet for å komme seg ut av området, med eller uten tvang, var å vise ansvarlighet. Han påpekte også en sannsynlighet at den norske eksil-regjeringen kunne etablere seg i Nord-Norge, og det kunne komme tilstrømming av norske politisoldater fra Sverige. I tillegg var det gjort en trusselvurdering i OKW som tilsa det var sannsynlig for et angrep for å avskjære retretten fra britisk-amerikansk hold. OKW/WFSt. gjorde en samlet militær betraktning som grunnlag for vurderingen av forslagene til Terboven. Interessant nok fikk Jodl rett vedrørende tilstrømming av norske politisoldater, samt at eksil-regjeringen i London sendte en liten norsk militær styrke fra Storbritannia og dermed etablerte seg i Nord-Norge slik Terboven fryktet.


Jodl startet med å påpeke at det var Terboven og RK som krevde total evakuering, ødeleggelse og bruk av tvang, og fikk Føreren og WFSt. sin tilslutning til dette. Det var derfor overraskende at avdelinger tilhørende RK nå gikk inn for avslutning eller begrensning av evakueringstiltakene i Nord-Norge. Det var 20. (Geb.) Armee som utførte ordren fra 28. oktober, og etter innledningsvis en rekke store organisatoriske vanskeligheter var det nå sikret en ordnet evakuering av befolkningen. Men, dersom det fortsatt med flukt til fjells, måtte det forventes død som følge av sult eller forfrysning ettersom husene hadde brent ned. Befolkningen var informert om dette. Videre påpekte Jodl at det hadde vært relativt få norske skip (kuttere) tilgjengelige, men det var gitt en ordnet evakuering av kystbefolkningen. Imidlertid måtte det forventes tap som følge av fiendens handlinger til sjøs eller i luften.


Jodl stadfester i ren tekst den militære nødvendigheten av tvangsevakueringen og den totale ødeleggelse av infrastruktur. Det var åpenbart vanskelig å kommunisere dette til omverden generelt og Sverige spesielt. Det tyske propagandaapparatet ble derfor satt i sving. Den tyske overkommando var med god grunn bekymret for en mulig svensk militær intervensjon mot de tyske styrkene i Norge, grunngitt i behandlingen av sivilbefolkningen. Det var også grunnen til at Hjemmefronten fikk status som regulære soldater helt på slutten av krigen, og ikke skulle behandles i henhold til kommandoordren.


Det er når vi setter sammen mosaikken av primærkilder vi klarer å se årsakssammenhengene og hvilke konsekvenser de fikk. Derfor vil det komme flere bøker og vitenskapelige avhandlinger i årene som kommer som vil belyse de ulike sidene ved de dramatiske hendelsene i Finnmark og Nord-Troms i 1944/45. Vi er enda ikke ferdig med å analysere og forstå vår nære krigshistorie.


Jeg var 15 år . Vi var kommet fra Vadsø isugust til Vesterelv for å plukke multer og leide rom hos en fastboende same. Da russiske bombefly hadde ødelagt byen 24. august 1944 mistet vi alt vi eide og måtte bli i Vesterelv. Da russerne gikk inn i Sør-Varanger dro alle samene til fjells og vi, min mor og tre barn, 17, 15 og 11 år var alene i ingenmannsland. Min far hadde gestapo tatt. Vi hadde ingenting annet å gjøre enn å prøve å gå mot byen i håp om å møte et menneske. Vi hadde sett russiske fanger og deretter rekker med tyske soldater passere. Vi hørte og så fanger som ble skutt og etterlatt, og da tyske soldater kom uten kjøretøy eller ledelse, tente de bål på tunet før de gikk videre. Etter dem lå hjelmer og tomme bokser. Så ble det stille og vi forberedte oss på å begynne å gå. Da kom det en tysk lastebil med 5-6 halvfulle soldater. Når du er 15 år og ser inn i en geværmunning kan du aldri glemme det. Vi ble til slutt fraktet helt til Oslo.Etter krigen ble vi bedt om å glemme for å komme oss videre. Vi prøvde, men det var ikke før de psykiske reaksjonene kom mange år senere at jeg forsto at det var feil ord og feil fremgangsmåte. Vi glemte ikke, vi ble tvunget til å FORTRENGE, og derfor kom skadeomfanget senere i livet. Jeg forsøkte å søke om krigsskadeerstatning for meg selv og på vegne av alle barn og unge fra Finnmark som aldri fikk hjelp eller erstatning , og fikk avslag: I en krig måtte man regne med krigshandlinger var svaret jeg fikk. Vi er fremdeles noen få som lever med de skadene vi fikk. Og jeg spør meg fremdeles: Hvorfor er det ingen som har tatt opp vår sak på nytt nu når vi vet så mye? Jeg kan fremdeles våkne om natten av at jeg skriker høyt, og jeg er 92 år. 041b061a72


About

Welcome to the group! You can connect with other members, ge...

Members

  • Wanda Bruenig
  • MIL KES
    MIL KES
  • Anna Allen
    Anna Allen
  • Activated PC
    Activated PC
  • Latest Keygen
    Latest Keygen
bottom of page